Er du fri i livet ditt...?

Hva for et spørsmål er det??? Tenker du kanskje.

Vet du, jeg var et av de stille barna i barnehagen. Jeg var der for en periode, en dag i uka. Jeg satt i rullestol, gipset fra livet og ned, på grunn av at jeg var operert i hoftene. Mens jeg var i barnehagen sa jeg ingenting. Jeg krevde heller ingenting.

Jeg startet på skolen, og jeg var fortsatt like stille.

I løpet av mine 9 år i grunnskolen sa jeg knapt et ord i klasserommet. Jeg hadde heldigvis venner, og dem snakket jeg med. Jeg hadde også en normal barndom, så det var heller ikke snakk om omsorgssvikt.

I dag hadde jeg kanskje fått en diagnose av noe slag.

Selektiv mutisme? Sosial angst?

Jeg tror egentlig jeg bare var utrolig sjenert. Jeg manglet trygghet i sosiale settinger, og hadde en overbevisning om at "jeg var bare slik".

Det ble heller ikke bedre på videregående. Presentasjoner var et mareritt for meg, og jeg gruet meg i ukevis når jeg visste jeg måtte gjøre det. Dette fortsatte videre inn i voksenlivet. Jeg sa aldri mer enn det som var absolutt nødvendig da jeg gikk barnehagelærerutdanningen på DMMH heller.

Denne historien er det vanskelig for mange å tro på i dag, gitt… 

"Det er så lett for deg! Jeg hadde aldri turt å gjøre det du gjør" - får jeg ofte høre.

Dette har vært en prosess. Men, jeg er et levende bevis på at vi kan endre vår personlighet.

Jeg måtte bli 30 år før jeg fant ut av det, og sakte men sikkert, våknet jeg til livet og ble fri. 

Hvorfor skriver jeg om dette?

To ting:

1️⃣ Jeg ønsker at du hjelper de stille barna – De trenger at du ser dem og hjelper dem å finne stemmen sin. La de slippe å vente i 30 år før de blomstrer.

2️⃣ For å minne deg på at for å bli den beste lederen, må du våge å være fri – fri til å være fullt ut DEG.

Som by the way kalles autentisk ledelse – en ledelsesform som handler om å lede med ekthet, selvbevissthet og verdiforankret praksis. Dette kan jeg kanskje skrive om i en annen FredagsPost.

Så hvordan kunne jeg gå fra å være stille i sosiale settinger i nesten 30 år -  til å holde foredrag og snakke høyt om det jeg tror på?

Svar:
Jeg begynte å tenke annerledes, og jeg begynte å gjøre nye ting.  

Jeg visualiserte først det jeg var for redd for å prøve ut i praksis. Om og om igjen så jeg for meg at jeg snakket i sosiale settinger. Det kule er at hjernen vet ikke forskjell på virkelighet og fantasi. Forskning viser at du kan trene på det mest utenkelige, ved å bare se for deg en indre film der du mestrer hva du enn ønsker å mestre.

Du kan til og med visualisere at du trener, for så å gå opp i muskelmasse!

Du kan tenke deg yngre i biologisk alder!

Dette er så fascinerende at jeg må bare dele det med deg - slik at du kan dele det videre til alle som trenger å høre det.

Du er ikke fastlåst.

Hjernen din har ubegrenset kapasitet!

DU er – det du selv tror du er.

Mange tror fortsatt at vi får utdelt en hjerne ved fødselen med fastsatte begrensninger. Kanskje tror du også det, om du noen ganger kan tenke:

«Jeg har ikke mattehjerne»
«Jeg er ikke en ledertype»
«Jeg er ingen taler»
«Jeg er ikke typen til å…»
«Det er jo bare sånn jeg er»

Dette kaller Carol Dweck for fixed mindset – en oppfatning om at vi ikke kan utvikle oss.
Det motsatte er growth mindset – troen på at vi kan lære og utvikle oss, uansett hvor vi starter.

Mange tror at de må ha selvtillit før de bestemmer seg for å endre noe i livet. Men sannheten er at selvtilliten kommer først etterpå.

Selvtillit = resultatet (og belønningen) av beslutningen om å gjøre noe nytt + møte frykten din + øve på det du er redd for / ikke mestrer.

Dette er det Dan Sullivan kaller The 4 C’s Formula:
✅Commitment – Du bestemmer deg for å vokse.
✅Courage – Du møter frykten og gjør det likevel.
✅Capability – Du bygger ferdigheter gjennom erfaring.
✅Confidence – Du blir trygg etter at du har gjort jobben.

Så, er du fri...?

• Eller unngår du en nødvendig og vanskelig samtale med en kollega?
• Holder du tilbake den dine egentlige meninger i personalmøter?
• Lar du være å søke en jobb, fordi du vil vente til «du er klar»?
• Har du egentlig lyst til å lære å synge, male eller spille fele, men gjør det ikke fordi noen kan synes det er teit...?

Min oppfordring til deg er at du ikke venter til du er klar. Ta beslutningen og vær modig! Belønningen og den gode følelse får du etterpå❤️

Dette var opprinnelig FredagsPosten 28. februar 2025

Elisabeth Waage